Søt ja?

Nå er jeg ferdig med å strikke babykjolen og da gjenstår det bare montering og hekle kantene rundt. Nå skal jeg altså hekle, men Wiggo har ryddet igjen og nå finner jeg ikke heklenåla. Mens jeg vrir hjernen min for å finne ut hvor han kan ha lagt den så teller jeg til ti og surfer på nettet.

Nå er ikke jeg noen ihuga strikkefantast, men babyklær går an. Da blir man nemlig ferdig med prosjektet før man går lei, hvertfall før JEG går lei. Jeg er ikke noen kløpper på innviklede mønster så hver gang jeg er i den minste tvil om hvordan det skal gjøres så må jeg ringe til mamma med "strikkekrisen" min, så jeg tror nok et babyplagg er grensen for hva tålmodigheten til mamma kan tåle også selv om mamma er en engel som tolker oppskrift for meg uten å klage... :)

Idag fant jeg gave til Wiggo også... Yey... Da er jeg ferdig med julegavene for i år!

Nå er det bare vasking og julebakst som står igjen, men jeg har ingen planer om å bake mer enn 3 sorter i år. Jeg får heller mate småfuglene med fuglemat istede for julebrød i januar...

Til opplading...

Nå er jeg hjemme fra Orkanger og har satt meg selv til lading med jordmorboka frem til nyåret. Etter jul har jeg nemlig en stor eksamen og da tror jeg det lønner seg å lese litt først selv om det ikke akkurat skorter på lesing mens man studerer. Nå har jeg en eksamen i januar, fordypningsoppgaven skal leveres i februar og deretter skal jeg en lyntur til Ålesund å jobbe, og da er jeg ferdig jordmor!

Tiden flyr når man har det gøy.. Og den flyr også når man leser og skriver oppgaver til øyeeplene truer med å sprette ut. Det har vært mye mer reising og mye mer jobb enn jeg hadde sett for meg, og jeg hadde nok ikke orket å gjøre noe sånt igjen. Godt man har tålmodig familie! :)

Jordmødre til lading...

I Orkanger har det vært mellom 400-700 fødsler i året og noen dager er det litt stillere enn andre. Det hender det blir rolige vakter, men plutselig kan det også komme inn flere fødedamer på en gang. Skjønner ikke at fødedamene ikke kan vente i tur og orden ;)

Jeg hadde siste vakt på Orkanger i går og nå har jeg juleferie/eksamenlesing. Det var nok greit å ikke ha vakt idag ettersom det kom triste nyheter på formiddagen. St. Olavs har bestemt seg for å legge ned fødeavdelingen på Orkanger, og en del jordmødre blir stående uten jobb. (Flott julegave? :p)

Jeg syns synd i de ansatte som blir stående uten jobb, men jeg syns mest synd på de gravide. Jeg tror nok ikke at mannen som bestemte dette har prøvd å sitte i bil med rier. Jeg tror nok ikke han har opplevd å måtte stoppe bilen og føde i veikanten fordi veien til fødeavdelingen ble for lang..
St. Olavs' fødeavdeling ble bygget for å ta imot 3000 damer i året. Nå tar de imot ca. 4500 (?).

I tillegg til de 4500 damene som blir forløst på St. Olavs så skal de nå altså ta imot 400-700 damer fra Orkanger og de må også belage seg på en økning i fødsler pga befolkningsveksten. Jeg vet ikke om politikere må være så skarpe i matematikk, men det burde ikke være så vanskelig å regne ut at dette blir litt feil?

Jaja, det går alltids an. Jeg så jo at damene i Ramallah fødte utpå samme fødestue med bare et forheng mellom også. Går det der så går det nok her også... :p

Jeg syns jeg husker at det ble sagt at fødeavdelingen i Orkanger skal bestå frem til sommeren. Gravide som har termin før den tid bør søke seg til Orkanger for å føde. Man får en fin fødsel og man får masse stell og omsorg for her blir ikke barseldamene sendt hjem etter 48 timer. På Orkanger får damene være på barsel så lenge det er behov for det...

Barnepleier Laila sammen med en liten bymann som ble født på Orkanger...

Akkurat nå går jeg rundt og leter etter ting som Wiggo har ryddet vekk. Om noen får skrekkelig stygge ting i julegave av gamletanter så kan de bare ta kontakt med oss. Jeg låner ut Wiggo for rydding, og jeg garanterer at dere aldri finner den skrekkelige tingen igjen... (PS: Det lønner seg å spikre fast ting man ikke ønsker å få ryddet vekk...)

Søndagsrush

Idag tenkte jeg at jeg skulle rekke så mye, men timene løper bare fra meg. Skjønner ikke hvorfor frihelgene skal være så korte.
Jeg var hvertfall innom Polly på forjulsbesøk. Polly fikk valper for fem måneder siden og har nettopp begynt å få tilbake pelsen og nå var hun skikkelig langhåret. Etter en liten stuss av de lange fjonene (som ikke stod tilbake for hvilken som helst hentesveis) så prøvde jeg å ta et bilde av henne, men det er ikke enkelt når man prøver å ta bilde med Iphone. Det blir alltid så dårlig kvalitet på bildene når det er sparsom belysning, og jeg aner ikke om jeg gjør noe galt eller om det er telefonen sin feil.

Polly har flott størrelse. Stor nok til å være avelstispe, men likevel liten nok til å være utstillingshund. Da hun hadde matchvekten sin veide hun 2,1-2,2 kg, men etter å ha besøkt katteskålen i stallen en eller to ganger for mye så har hun fått noen få gram ekstra på ribbeina. Stakkar Polly ser frem til en jul uten smultringer...

Jeg fikk en mms med bilde av Nicki, den ene sønnen til Polly, i går og han ser kjempesøt ut. Ser ut til at Polly får flotte avkom :)

Idag har det jo vært åpne butikker og selv om jeg hater å tusle i butikkene før jul så måtte jeg innom fotobutikken for å hente julekortene våre. Dessverre har vi gjort noen kutt i julekort-budsjettet i år og det blir nok ikke julekort på alle 60 som har brukt å få kort. Den som føler seg dødelig fornærmet over å ha kommet inn under kuttet kan gi meg et ørlite hint så skal jeg bestille opp et kort eller to ekstra... :) (har du ikke fått et kort innen ei uke så kan du sende en reprimande til lillnmy@online.no)

Kortene ble skrevet i full fart i kveld, og pakkene til forvertene og til valpekjøperne ble også pakket i hui og hast for å rekke posten før det stengte klokka ti i kveld. Etter å ha stresset i vei med pakking og leting etter adresser så ble jeg ferdig med postsekken klokka 21.30 i kveld. Jeg hoppet neddi skoene og kjørte 2 km over fartsgrensen ned til postkontoret klokken 21.50 for å finne ut at de stengte posten 21.45 for å rekke å ta oppgjøret... Vræææl...
I morgen skal jeg altså bryte meg inn gjennom dørene på kjøpesenteret og prøve å åle meg bort til postkontoret. Håper at jeg er ute i god nok tid i år. For noen år siden så fikk ikke folk julekortene sine før i januar, men da hadde jeg satt postsekken i bilen og glemt å poste dem. Og husker jeg ikke helt feil så anklaget jeg noen andre for å ha unnlatt å poste dem også (rødm!).

Etter at jeg har husket å poste julekortene i morgen (forhåpentligvis) så må jeg prøve å finne en julegave til Wiggo. Det er såååå vanskelig å finne en julegave til Wiggo. Han ønsker seg aldri noe, for om han mangler noe så går han i butikken og kjøper det selv. Eller så ønsker han seg helt tullete ting som snille barn eller flere barn... eller hoppski... Jeg må nok skuffe deg Wiggo, men hoppski får du ikke i gave av meg!

Og nå har vi nettopp diskutert hvilke antrekk Hedda skal ha med seg i barnehagen på Luciadagen og på nissedagen på fredag, for jeg reiser nemlig tilbake til Orkanger igjen og blir der ut uka.

Noen som har lyst til å komme på besøk til helga? Du må gjerne ta med deg litt deig og bakelyst også :p

Ho ho ho :)

Igår kom jeg hjem fra Orkanger på "helgeperm" og idag har vi oppsøkt et av mine største mareritt; julehandel på stappfullt kjøpesenter.
Nå har jeg pakket julegaver til den store gullmedaljen og jeg kjenner jeg er veldig fornøyd med at jeg ikke jobber på butikk. Det er enklere å slå en kirurgisk knute enn å få papiret til å sitte pent. Og selve prikken over i'en er pakkebåndet som krøller seg rundt fingrene mine og som sklir av pakken med en gang man har knytt dobbel knute og forankret båndet til papiret. Til neste år skal jeg KUN kjøpe ferdige sløyfer med limbånd.
Nå har jeg pakket ørti små julegaver til valpekjøperne våre og så er det samme styret med å finne fram adresser. Jeg skjønner ikke hvorfor valpekjøperne ikke kan ta mer hensyn til meg og bo på samme sted hele tiden. Nå tror jeg imidlertid jeg har lokalisert alle navn og adresser, og jeg tror jeg har husket å forandre adresse på alle som har flyttet. Om det er noen som føler seg glemt når januar kommer og pakken ikke har dukket opp; ja da må jeg bare si OOPS!
Nå (eller i nærmeste framtid) så skal jeg ordne meg en ny og oppdatert liste over navn og adresser på forverter og valpekjøpere. Det er hvertfall intensjonen, i år som i fjor. Etterpåklokskap er alltid en fin ting! :)

Jeg prøver å være effektiv når jeg er hjemme og da er det lynklipping av klør og poter som står øverst på listen. Egentlig burde alle hundene mine fått vasket pelsen sin til jul, men det rekker jeg retten og sletten ikke. Jeg har dessuten kronisk dårlig samvittighet for alt jeg ikke rekker, enten det er å tilbringe tid sammen med barn, hunder, familie eller venner, eller alle de huslige sysslene som blir nedprioritert.
Olivia på fem måneder får stå som en illustrasjon på alt jeg ikke rekker. Hun har fått klippet klør og børstet ullundertøyet sitt, men har sørgerender under øynene. Hun har et utpreget sjarmerende og lekent vesen (OK, det er bare en fin måte å si at jeg har vært for dårlig til å dressere henne og at hun elsker å bite fingre, tær og neser...).

I morgen skal jeg leke omreisende frisør. Jeg hadde lovet to av forvertene at jeg skulle komme og klippe pommene deres, men så glemte jeg det og etter to uker så syns de vel det er på høy tid at jeg begynner å dukke opp.
For alle andre som føler seg avglemt så kan jeg bare si at jeg muligens får tid om ei uke. Jeg har nemlig bare ei uke igjen å jobbe i Orkanger før jeg tar lang juleferie. Om ei uke skal jeg bare bake, vaske og være sosial (i tillegg til at jeg må lese til en bitteliten gigantisk eksamen etter jul) og muligens skrive litt på fordypningsoppgaven. Fordypningsoppgaven skal leveres i februar så det er ikke lenge igjen til jeg er ferdig som student... :)

Ettersom vi fester, turer og ødsler med penger på fest så må jeg nesten klemme inn et bilde av festligheten også. Hedda står midt på bildet ikledd festklærne jeg kjøpte til henne i Palestina.
Hedda hadde gledet seg til juletrefesten i en halv evighet så jeg fikk omgjort på turnusen på Orkanger for å få være sammen med henne på festen (Hmm.. Det er kanskje ikke noe sjakktrekk for fremtidig jobbsøknader å be om vaktskifte for å dra på fest...?)
Juletrefesten var på mandag og den ble litt amputert ettersom alle venninnene til Hedda lå hjemme med omgangen, men vi spiste muffins og kjøpte lodd for en liten formue så festen ble grei lell... :)

Kjøpte ny kåpe til Hedda idag også. En supersøt grå kåpe med hvite og rosa bånd, og med et brodert hjerte bak på hetten. Hun var veldig fornøyd med kåpen selv, men hadde egentlig sett seg ut en annen kåpe da vi var på butikken. Vi måtte prøve begge kåpene og diskuterte frem og tilbake hvilken kåpe som var finest. Hedda var fast bestemt på at den lilla kåpen var finest mens jeg likte den grå best.
Så kikket Wiggo på prisen og sa at den lilla kåpen var 200 kroner dyrere enn den grå, og Hedda snudde på flisa. Det ble den grå kåpen, men jeg må si at den økonomiske sansen har hun ikke fra meg. Det luktet Wiggo lang vei av den kåpe-beslutningen... :p

Gale tanker på en torsdag...

Mor og sønn slapper av i sofaen etter en slitsom dag.
I går kveld da jeg satt i sofaen og hadde alt for lite fornuftig å gjøre så fikk jeg en forrykende gal tanke igjen; "Hva om jeg stiller ut gamlemor Jenny til sommeren?"
Jeg kan ikke gi noe godt svar på hvorfor jeg tenkte den tanken for Jenny ser ut som en nyklekket kylling for tiden, med tynn dunete kropp og med en hale som ligner mer på en kanin-dott enn en pom-vifte.
Etter to dager med trening husker jeg plutselig hvorfor hun ikke har blitt noen utstillingshund. Jenny sier ikke neitakk til en treningsøkt, hun er heller jublende glad hver gang jeg tar frem klikkeren eller utstillingsbåndet, men hun satser på at de gamle kunstene er mer enn nok akrobatiske til at hun skal få seg en godbit. Jenny er nemlig god på "sitt" og "klapp", men der stopper også repertoaret hennes.
I to dager har vi nå trent på kommandoen "stå" med sviktende hell. Det hjelper heller ikke at Hedda prøver seg som hjelpetrener og kommer med egenkomponerte kommandoer som "knips", "hopp" og "fis".
Jeg tror nok Hedda syns det er urettferdig at hun må dele oppmerksomheten med andre, selv om hun omtrent har hatt permanent adresse i fanget mitt siden jeg kom hjem. Og det er jo litt morsomt å ha henne rundt seg også for hun har masse gullkorn på lager... ;)

Idag kom Hedda bort til meg og spurte om jeg kunne knipse, hvorpå jeg viste henne at jeg kan knipse med venstre hånd, men ikke særlig godt med høyre. Hedda sa litt veslevoksent at hun ikke var så flink på høyre hånd hun heller (noe som ikke var noen løgn, for det viste seg at hun ikke kan å knipse i det heletatt... :))

"Hvem har lært deg å knipse da Hedda?", sa jeg og fikk til svar at det var Helena i barnehagen. "Åååja", sa jeg, "kan Helena knipse altså?"
Hedda så forbauset opp på meg; "Nei, hun kan ikke knipse"... :):):)


Jenny utslitt etter dagens treningsøkt... Det tar alltid på å bli foret med godbiter ved det minste tegn til fremgang...
Jenny er tynn i hyssingen etter forrige kullet sitt, men hun er på vei opp i pels og om vi får henne til å lære å gå pent i utstillingsline, og å stå på kommando, ja da skal vi stille oss ut i sommer.
Pensjonistklassen here we come!! :)

Albert er ikke spesielt sliten, han er bare veldig veldig skuffet... Han ble nemlig badet idag og det er ikke favorittgeskjeften hans.

Hipp hipp hurra

F.v: Hedda, Sigrid, Thea & Helena... Thurid var alt for opptatt med å kose med Albert til at hun hadde tid til å være med på bildet...
Nå har jeg feiret snart en uke til ende. Igår var det barneselskap og nå står bare juletrefesten igjen før jeg må reise hjemmefra igjen. Jeg må si at jeg begynner å bli mektig lei av å reise.
Det er koselig å ta imot barn, men enda mer koselig å være sammen med sine egne barn... Gleder meg til jul!

Fra Ramallah til Trondheim...

Nå har vi kommet hjem fra Palestina og nå er omtrent alt tilbake til det normale. Denne uka er jeg i karantene før jeg får svar på mrsa-prøven, men fra neste uke så er det bare å pakke kofferten og dra på ny reising igjen. Nå er det bare å prøve å rekke mest mulig før man skal reise. Det er derimot litt enklere å reise innenlands enn å reise til/fra et okkupert område...

Før vi reiste fra Ramallah fikk vi instrukser om hva vi skulle si for at drosjesjåføren ikke skulle bli stoppet på sjekkpunktet like før Ben Gurion flyplass i Tel Aviv, men det gikk raskere enn jeg hadde trodd for vi slapp rett gjennom bare ved å vise pass.
Inne på flyplassen stilte vi oss i kø med bagasjen for å få den røntget før innsjekkingen og Linda sa et lite "Haha; jeg tror vi har beregnet nok tid", for vi dro fra Ramallah klokken 01.30 og flyet skulle ikke gå før 05.30, og det er ca. en times kjøretid mellom Ramallah og Tel Aviv... (God tid??)
Så kom turen vår... Først fikk Linda røntget bagasjen og gikk beskjed om å ta den med til gjennomgang. Deretter fikk jeg samme beskjeden.
Jeg hadde to kofferter med meg og det kom to sikkerhetsvakter som høflig og forsiktig løftet litt diskret på tingene mine mens de brukte noe som lignet en oppvaskbørste som de gned mot koffertene... Etter at begge koffertene var gått gjennom sa en smilende sikkerhetsvakt at jeg bare kunne pakke sammen kofferten, og jeg tenkte; "Jøss, dette var enkelt!"

... men så kom mannen som gikk gjennom tingene til Linda og sa at koffertene mine måtte gås gjennom grundigere... :(
Jeg kikket til høyre og der stod Linda med kofferten åpen og innholdet så ut som det var blitt utsatt for et bombenedslag mens mannen ved siden av gestikulerte noe voldsomt... Og øverst i kofferten så jeg grunnen til at sikkerhetsvaktene holdt på å sprekke en aneurisme i hjernen: ET PALESTINASKJERF... (Sitronsprut på Linda!!)
Deretter måtte jeg trille koffertene mine til et nytt bord hvor alle gjenstander ble plukket ut. Leker ble demontert og kjørt gjennom røntgenmaskina. Hver eneste lille figur fra julekrybba som jeg kjøpte i Betlehem ble gjennomlyst (og den ene julekrybba jeg kjøpte ble faktisk knekket i to). Lighteren min ble konfiskert. Og alt ble rotet rundt mens jeg ble avhørt av mange vakter. Jeg fikk spørsmål om hvor vi hadde vært, hva vi hadde gjort der, hvorfor vi hadde gjort det vi hadde gjort, om jeg snakket arabisk siden jeg hadde en aksent (Hallo, det er en trøndersk aksent på engelsken min. Trøndersk ligner ikke arabisk...).
(Jeg er så glad jeg kastet skittentøyet mitt så de ikke fikk tafset borti de møkkete trusene og sokkene mine...wohooo)
Og så fant de et visittkort i veska mi som jeg hadde glemt å ta ut. Et visittkort til den ene jordmora i prosjektet; altså en arabisk jordmor. Og da tror jeg de tisset litt på seg i ren og skjær skrekk, og jeg følte meg mer som en hybrid mellom Saddam Hussein og Osama Bin Laden...

Deretter ble jeg halt inn på et rom for en sjekk, for deretter å bli tatt inn på et nytt rom med forheng. Der måtte jeg ta av meg alt av løsøre, sko, belte etc. som de tok med seg videre og jeg ble sittende der for å vente i det lille avlukket. Etterpå ble jeg kroppsvisitert og jeg kjente jeg ble litt svett med tanke på hva Linda kunne funnet på å si. Hadde Linda sagt "Æddabædda" så hadde det nok blitt en hulromsundersøkelse også, men jeg slapp heldigvis det... Puh!
(Vil du ha en sjokoladebit Linda?;))
Etter kroppsvisiteringen ble jeg ført gå gjennom en sånn gjennomlysingsgreie før jeg deretter ble sjekket med en sånn mini-metalldetektor. Jeg tror de var redd for hva som kunne skjule seg mellom valkene mine... :p

Etter all sjekking av kropp, klær, bagasje, avhør osv så ble vi fotfulgt av en sikkerhetsvakt bort til innsjekkingen. Man får ikke følelsen av at man er veldig velkommen og ønsket når vaktene vil forsikre seg om at du faktisk reiser fra landet... :p

Fra Tel Aviv reiste vi til Amsterdam hvor vi shoppet i fire timer (svææær flyplass!) før avgang til Trondheim...
Etter at jeg kom hjem så har jeg rukket to familieselskaper (for Hedda fylte jo fire år mens jeg var i Palestina). Og jeg har rukket å børste hundene, og klippe potehår og klør på alle sammen. Nå står det bare igjen bading og klipping av sju hunder og det er ikke gjort i en håndvending...

Oreo Cupcake ubadet og uklippet... Litt "frosting" av møkk sier ikke Olivia neitakk til, men mor har lagt ned Veto mot Hebronlukt på hundene sine. Idag blir det bading...
(Litt bading hvertfall... Jeg må vel være litt sosial med Wiggo også ettersom vi feirer seks år som samboere idag...)

Marsalem Ramallah... Marhaba Værdal'n...

Det er så rart at vi ikke skal se slike skilt igjen. Nå har vi pakket koffertene våre og sitter på favorittcafeen vår, Pesto, for å fordrive litt tid før vi skal ta taxi inn til Tel Aviv. Flyet til Amsterdam går ikke før klokken 6 i morgen tidlig, men det tar tid å komme seg gjennom alle sjekkpunktene og "bestå eksamen" på flyplassen, så etter midnatt skal vi begynne reisen hjemover.
Vi har opplevd utrolig mye i løpet av tiden vi har vært her og vi har møtt mange interessante mennesker. Man får nesten følelsen av å ha hatt en "live" eventyrstund i gjennom hele oktober og november, og nå er det nesten litt trist at boka blir klappet igjen og vi må dra hjem igjen. Jeg har savnet familien min masse og har hatt nedtelling den siste tiden, men i går da vi måtte si adjø til Samar og Berit, og resten av jordmødrene på PRCS, så kjente jeg at jeg fikk en liten klump i halsen. Det er trist å tenke på at man ikke skal møte disse fantastiske menneskene igjen.
I går var vi på avskjedsmiddag hos Samar med familie og det var så mange historier at kvelden fløy alt for fort unna. Mannen til Samar, Osama, jobber som fysioterapeut og han var faktisk fysioterapeuten til Yasser Arafat. Faren Osama var aktiv politisk og satt fengslet store deler av oppveksten til Osama, og Osama kunne fortelle at han var venn med mange innflytelsesrike mennesker i den arabiske verdenen, blant annet Saddam Hussein. Osama fortalte at han selv ikke var knyttet til noe politisk parti ettersom han fikk nok av farens kamp selv om de ikke manglet noe gjennom oppveksten. Han fortalte om samfunnet rundt familien som stilte opp økonomisk, og med hjelp og støtte. Og han fortalte om hvordan det var å vokse opp i Gaza og om familien som fremdeles bodde der. Tiden flyr fort når man får fortalt den ene historien etter den andre, den ene mer spennende enn den andre...

Dette er siste kvelden jeg har denne utsikten. Jeg og Linda har lagt igjen utrolig mye penger i den lokale cafeen, Pesto. Vi hadde planer om å utvide horisonten ved å besøke flere av de mange restaurantene i Ramallah, men det har stort sett blitt til at vi har holdt oss til Pesto. Her vet til og med servitørene hva vi skal bestille... :p
Jeg har blitt ganske godt kjent med Linda (selv om jeg kjente henne fra før vi reiste også da), men det blir likevel rart å komme hjem og ikke fnise i kor over den tynne veggen mellom doene våre. Jeg har nok blitt fri mange av fobiene mine ettersom man blir kastet ut i helt absurde situasjoner uten annet valg enn å godta omstendighetene, men to av fobiene mine lever i høyeste grad fremdeles; redselen for kryp, og for å bli tvangsforet med hummus og kikerter. Det må nok sterkere lut til for å bli fri dem...

Akkurat nå håper jeg at vi kommer oss lett gjennom sjekkpunktene og vaktene på flyplassen uten at de roter gjennom hele bagasjen og tar oss inn til lange avhør. (Og jeg har et visst håp om at Linda klarer å styre sin store lyst til å bære Palestinaskjerf gjennom kontrollene...)
For å være på den sikre siden har jeg kastet skittentøyet mitt (ingen skal få lov til å fingre borti de skitne trusene og sokkene mine), men Linda har store planer om å legge de sureste sokkene øverst i kofferten sin...
Og jeg håper vi får sitte på første klasse på vei til Amsterdam igjen. Det er litt mer behagelig å fly når man ligger i myke lenestoler og får servert champagne av overivrige flyvertinner. Det blir en lang tur før vi kommer oss hjem for vi skal dra herfra på tidlignatta for deretter å ta flyet til Amsterdam klokka seks i morgen tidlig. I Amsterdam har vi fire timer å slå ihjel før flyet går videre til Værnes, og når jeg kommer meg hjem så skal vi ha bursdagsselskap for Heddamor... Jeg håper å få sove litt på flyet til Amsterdam ellers blir det kanskje vanskelig å være selskapsdame i morgen ettermiddag...

Det er rart å tenke på at det straks er advent hjemme. Man lever i en egen boble her nede og man får ikke særlig mye julefølelse når man kan tusle ut døra om morgenen uten å ta på seg tykke vinterklær, men den lokale kiosken vår har faktisk begynt å sette frem sjokoladenisser i hyllene...
Akkurat nå sitter jeg og lurer på om vi bør ta farvel med servitørene på Pesto og til den smilende mannen på kiosken. Om vi plutselig ikke kommer i morgen så kan det hende at de tror vi har vært utro med andre matleverandører... :)

Siste dag på klinikken...

Idag var det siste dag ute på klinikken og idag var vi tilbake i Ni'lin. Det var ikke så mange damer som kom innom svangerskapskontroll så etter at vi hadde målt de siste magene så pakket vi sammen og dro ut på hjemmebesøk til ei jente som hadde fødd for 1 uke siden.
Man får masse oppmerksomhet når man kommer som blond og blåøyd dame på besøk, og i tillegg uten hijab. Naboene stod ved hushjørnet og snakket lavmælt sammen mens de kniste...
Blir rart å komme til Norge og skulle gå gjennom gatene uten at folk snur seg etter deg, roper "Welcome" eller fniser.

Og på gårdsplassen til damen vi skulle besøke så fant jeg meg et nytt kjæledyr. En bitteliten babyskilpadde...!!

Skilpadda var visst ikke noen sensasjon for jeg fikk fortalt at slike små fantes det hopevis av i området. Og mor i huset ville gjerne at jeg skulle ta med meg skilpadda til Norge, men jeg så for meg at det kunne bli vanskelig å få tatt med seg en sprell levende babyskilpadde gjennom alle kontrollpostene på flyplassene, så jeg donerte det lille dyret til Basima, en av jordmødrene i prosjektet.

Jeg har allerede begynt å grue meg til at vi skal kjøre inn til Tel Aviv og komme oss gjennom kontrollen til de Israelske soldatene. De er visstnok verre når man skal ut enn når man skal inn i landet, men forhåpentligvis skjer det ikke noe verre enn at de kaster meg ut av landet... ;)

Aldri så galt at det ikke er godt for noe...

Nå går det snart mot slutten for oppholdet vårt i Palestina. Nå har jeg ei vakt igjen på klinikken og en vakt igjen på føden. Nå har jeg tatt imot 9 gutter og 2 jenter i Ramallah.
Det er en del fødende damer her, men en del damer har private leger som kommer og forløser barna, og i tillegg er det en del jordmorstudenter fra Ramallah som også kjemper om å få sine fødsler.
Det har vært interessant å se en annen fødepraksis enn den vi har i Norge. I Norge har vi forskjeller i prosedyrer fra sykehus til sykehus, men forskjellene der blir mikroskopiske når man sammenligner med Palestina. Den største (og verste) forskjellen er hygienen her, eller mangel på hygiene vil jeg nesten si. Jeg skulle gitt mye for å ha tilgang på nytt arbeidsantrekk når man blir møkkete og jeg hadde ønsket spritdispensere velkommen også.
Hjemme er det veldig strenge regler for opphold på operasjonsstuene og den eneste gangen det er tillatt å gå inn på ei operasjonsstue uten å skrubbe seg ned er om det er katastrofesnitt, men her går man i sine egne klær og sko (som man tar med seg hjem og vasker ved behov. Og det er forskjell på når folk mener det er behov for vask av klær...)

Gutt nummer 9...
Jeg syns jeg har hatt fine fødsler i Ramallah. Om man gir damene litt omsorg og følger dem gjennom hele fødselen så er det ikke måte på hvor mye de elsker deg etterpå. Jeg skulle ønske at flere jordmødre hadde tatt seg tid til å være sammen med damene gjennom åpningstiden og ikke bare når pressriene starter. Nå er det jo forskjell på jordmødre her også. Noen er veldig sympatiske og prøver å oppmuntre damene og gi dem omsorg underveis, mens noen jordmødre er strenge, kjefter og prøver å kommandere babyen ut. Jeg er nesten usikker på om jeg skal hjelpe mor eller om det er best å hente en eksorsist til jordmora først...
Selv om man kan gjøre mye nyttig bare ved å være tilstede og bruke engelsk/haltende arabiske småfraser/kroppsspråk så merker jeg at det er vanskelig å ikke kunne språket. Det er langt enklere å hjelpe folk når man kan snakke sitt eget morsmål. Og i tillegg kan jeg jo ikke lese et kvidder arabisk. Jo, forresten jeg kan skrive mitt eget navn på arabisk, men that's it! Det gjør det vanskelig når man skal lese journaler og man er prisgitt at andre jordmødre kan fortelle deg viktig informasjon.
I går hadde jeg en dame i fødsel hvor ungen satt godt fast. Akkurat i det at jeg fikk lirket ungen ut så merket jeg at hun revnet, og det til gangs. Det var min første fjerdegrads rift (og forhåpentligvis den siste - en schalla). Akkurat som i Norge så er det litt pinlig å få en stor rift, men jeg er ikke sikker på om man kunne forhindret det selv om jordmora som leste journalen hadde sagt at hun hadde hatt store rifter ved alle foregående fødsler. Mor hadde veldig kort perineum og vevet var veldig "porøst".
..... men aldri så galt at det ikke er godt for noe (?!) Da jeg oppdaget at både sphincteren og slimhinnen hadde revnet så måtte jeg tilkalle legen, og overlegen, Dr. Ode kom inn og sa at dette måtte han sy på operasjonsstua. Han syns at jeg burde lære meg å sy fjerdegrads rifter så da var det bare å ta på seg munnbind, operasjonslue og sterile hansker. Så nå har jeg fått en grundig opplæring i hvordan jeg skal sy fjerdegrads rifter...
Jeg syns så synd på den nybakte mammaen etter denne behandlingen. Ettersom det ikke er mulig å få senger gjennom dørene ut fra føden så måtte hun nemlig plasseres i en rullestol og kjøres inn på operasjonsstua. Deretter fikk hun en spinalbedøvelse av en mann som lignet mer på en slakter enn en anestesilege, og etterpå måtte hun trilles over til føden igjen. Her er det ikke snakk om enerom, og taushetsplikt er et ukjent begrep, men den nybakte mammaen strålte som en sol og var veldig fornøyd bare ved at jeg hadde fulgt henne hele veien. Og selv om man har fått hele underlivet revet opp og sydd sammen så er det ikke noe kjære mor, så idag måtte hun reise hjem igjen. Her er det ikke snakk om å ha et avslappende barselsopphold...
Ettersom jeg var på dagvakt idag så fikk jeg sagt farvel og jeg ble overøst av klemmer og nusser, men jeg hadde nesten mest lyst til å si unnskyld. Det er ikke alltid man føler man fortjener rosen...


Bilde av jente nummer 2.
Etter å ha hatt en fjerdegradsrift på en femtegangsfødende så var det veldig greit å kunne følge en førstegangsfødende gjennom hele fødselen og i tillegg forløse uten en eneste rift og uten å måtte legge en episiotomi.
Å jobbe som jordmor i Ramallah er et eneste stort ego-boost. Etter fødselen så kom faren til ungen løpende etter meg med sjokoladeeska mens han proklamerte "I respect you soo much!" og svigermor sa at jeg var velkommen hjem til dem... Det blir nesten litt mye for en A4 trønder...


Bilde fra "hjemreisetaxien"... Jeg syns egentlig det er litt godt å gå hjem fra jobb ettersom det kun tar 30 minutter, men her er det ikke noen bønn. Alle jordmødre skal kjøres hjem i sykebilen av Achmed etter seinvakt, men det går faktisk raskere å komme seg hjem om man går enn om man tar sykebilen. Underholdende kjøretur er det hvertfall....

Idag har det vært en rolig vakt og da gjør man alt mulig rart bare for å få tiden til å gå. En av fødslene var forbeholdt jordmorstudentene fra Ramallah og en fødsel ble tatt av en privat lege. Jeg har kun satt på en CTG idag og fått hennatatovering av den ene gynekologen på føden...

Godt det ikke kom noe akutt inn på føden for her satt jordmødrene med hendene "til tørk"...

Et vakkert bilde av en rødøyd Lillian... Egentlig så ser jeg litt nytte i å ha hijab. Man kan nemlig skjule underhaka med en stram hijab... ;)

Nidaa til venstre og en av gynekologene til høyre. Nidaa er nyforlovet (etter å ha blitt kjent med typen for noen uker siden) og hun skal gifte seg om noen få måneder. Ettersom mannen bor i en annen by så må hun slutte som jordmor og flytte sammen med ham når hun gifter seg. Jeg hadde nok passet svært dårlig som Palestinsk kone...

Bare tre dager igjen så skal jeg sette meg på flyet hjem :):):)

Annerledeslandet...

Det er vanskelig å skulle sammenligne Palestina med Norge for jeg ser veldig få likheter. Noen ulikheter er jeg veldig glad for, for eksempel forekomsten av edderkopper og andre udelikate kryp. Jeg syns egentlig det er fryd å skulle flytte fra samboerne våre (les: Herr Tarantell og familien hans).
På fredag dro jeg og Linda ut på byen en tur og kom ruslende inn døra til leiligheten vår uvitende om at fyren på bildet over hadde ordnet i stand et overraskelsesselskap for oss. Vi hadde knapt fått lukket døren før jeg hører Linda brøle og ser en svart katt uten hale og med åtte bein komme løpende i full fart mot oss. Jeg tok øyeblikkelig på meg oppgaven som lokkedue/distraksjonsfaktor. Edderkoppen stoppet en meter unna meg mens den prøvde å tolke budskapet mitt. Jeg tror ikke helt den skjønte hva høyfrekvent hyling og riverdance-bevegelser betyr før den fikk seg et kakk i bakhodet med arbeidsskoen min. Linda hadde nemlig klart å snike seg innpå inntrengeren og det måtte tre-fire slag med tresko til før den sluttet å bevege seg og inntok en innskrumpet posisjon foran meg.
Jeg må si jeg ikke setter pris på de kjempedigre husedderkoppene vi har i Norge heller, men denne edderkoppen tok kaka. Etter den var død så måtte Linda skylle den ned i do (selvsagt i sin egen do for jeg vil ikke ha en edderkopp i stussen i tilfelle den kun var skadeskutt) og vi måtte gå på leting gjennom leiligheten for å finne eventuelle slektninger. Jeg forslo at vi skulle sove på skift, men jeg ble nedstemt av Linda.
Nå har vi sprayet leiligheten, vi rister alt av klær og sko før vi tør ta det på oss, og vi tør hvertfall ikke gå barbeint gjennom leiligheten i mørket.
Jeg gleder meg til å sove skikkelig når jeg kommer hjem. Jeg klarer ikke å sove godt når jeg tenker på at de er slike kryp som rusler over meg mens jeg sover, og kunne jeg sovet med munn, ører og nese gjenteipet så hadde jeg gjort det.
Nå skal det sies at jeg setter pris på et par hårete legger, men når det er åtte av dem og de er festet på en edderkoppkropp så kan jeg styre min begeistring...

Idag var vi ute på klinikkene igjen og dette er nest siste dag på klinikk. Resten av vaktene blir på føden i Ramallah...
Idag var det stille ettersom det var dårlig vær; kaldt og regn, og damene orket derfor ikke møte opp til svangerskapskontroller. Noen damer kom til tross for dårlig vær og det er litt spennende å møte damene og få et innblikk i livene deres. Å være dame i Palestina er litt forskjellig fra å være dame i Norge. Å klage over at likestillingen ikke er helt på plass i Norge er helt på jordet når man snakker med damene her hvor mannen (og svigermor) bestemmer ganske mye over livene deres.
Idag kom det ei ung dame inn på kontroll som begynte å gråte med en gang hun fikk satt seg ned på kontoret. Det er litt vanskelig å skulle kunne trøste og høre etter hva som plager dem når det eneste man kan bidra med er et vennlig klapp/stryk på skuldren og et spakt "There, there.."
Damen som hikstet seg gjennom hele konsultasjonen kunne fortelle at hun ikke hadde det bra sammen med mannen og svigermora si. Mannen var slem og svigermor nektet damen å gå ut av huset. Til slutt hadde broren til damen klart å lure henne med seg ut av huset og nå hadde hun bodd hos sin mor i 10 dager.
Her kan damene be om skilsmisse om de ikke trives i forholdet, men hvor skal de gjøre av seg? Hva skal de leve av?

Jordmor Amna fortalte også hvorfor noen damer bruker Niqab mens noen kun bruker Hijab. Det er mannen og svigerfamilien som bestemmer hvor mye damen må gå tildekket. Jo penere de anser damen for å være, jo mer må hun være tildekket. De peneste damene må altså bruke Niqab mens de som er "ok" kan bruke Hijab. Og på spørsmål om hva som blir ansett for å være pent så er det hvit hud, hvite øyeepler, grønne eller blå øyne og lyst hår. Kanskje ikke så eksotisk utseende om man bor i norden, men det viser jo at skjønnshetsidealet alltid er det som er mest uoppnåelig...?
(Hmm... Bør jeg bli fornærmet over at Wiggo aldri har bedt meg om å bruke Niqab eller i det minste en ørliten Hijab??)

Det er forskjell på hvor man bor også. I Ramallah er det universitet hvor jenter og gutter studerer sammen og det er også veldig mye mer liberalt enn andre steder. I Hebron er de mye mer konservative igjen, og Amna fortalte at der fikk jentene ofte ikke gå ut og de fikk heller ikke snakke høyt i frykt for at andre menn skulle finne stemmen deres veldig sensuell.
Nå høres det veldig konsekvent ut, men vi har vært i Hebron og jeg så faktisk ingen damer med Niqab (kanskje de bare var innestengt?). Amna mente også at flerkoneri var mer utbredt i konservative områder som Hebron.
Jeg har lagt merke til at jentene ofte er gift med en slektning her. Jeg lurte på om det fantes noen lov i forhold til hvor nært beslektet de kunne være før de ble nektet å gifte seg, men det eksisterer ikke. Samar (leder for jordmorprosjektet) mente at for nære slektsforhold kunne være en av årsakene til at det er så mange aborter her, men det finnes ingen grense for hvor nært beslektet folk kan være. Det er mye sigdcelleanemi i Palestina og alle blir testet for om de er bærer eller ikke. Om to bærere ønsker å gifte seg så blir de frarådet dette, men de blir ikke nektet å gifte seg.
Sjåføren vår idag påpekte at siden Palestina er et okkupert område så kommer det ikke så mye "nytt blod" inn i landet og alle sjekkpunktene som er satt opp gjør reising innad i landet vanskelig, og det var også en medvirkende faktor til at folk giftet seg med andre folk i samme landsby/i samme slekt.

Nå er ikke alle Palestinske menn makttyranner og alle Palestinske damer er ikke nikkedukker. Basima, jordmora til venstre i bildet, har valgt å ikke bruke Hijab. Hun fortalte at hun brukte Hijab for tjue år siden, men at hun valgte å slutte med det. Mannen hennes syns det er ok, men hun ler litt når hun påpeker at han gjerne ser at hun kammer håret før hun går ut døra om morgenen... ;)

Nest siste fredag i Ramallah...

Idag har vi begge hatt fridag og tenkte vi skulle på shopping i Ramallah. Jeg må prøve å få kjøpt meg en ny koffert for å få med meg alt krimskrams hjem, men vi har ikke helt justert hjernen inn på Ramallahsk tankegang for idag er det jo fredag og helligdag. Vi har tuslet rundt gjennom sentrum av Ramallah, men det er knapt folk i gatene og kun noen få butikker er åpne. Vi fikk derimot rotet oss inn på Rukabs iskremcafe/butikk. I Norge ser man som regel fjortiser som henger på slike steder, men i Ramallah var det en hel bråte med middelaldrende menn som satt og bivånte at vi kjøpte oss is. Alltid morsomt å spise med tilskuere! ;)
Man får ganske mye oppmerksomhet når man går gjennom Ramallahs gater, og jeg mistenker at vi bryter alt av normer og regler for adferd, men ettersom vi kun er turister så er de ganske overbærende med oss...

Akkurat nå sitter vi på favorittcafeen vår og har nettopp diskutert hvor langt buksa henger ned på den kjekke servitøren. Nå tror jeg det er på høy tid at vi kommer oss hjem igjen snart ;)

Idag hadde vi forresten verken varmt vann eller gass på komfyren. Man skal ikke klage så lenge man har vann i kranene, men jeg må si at det ikke er noen stor nytelse å dusje sine kroppsdeler i kaldt isvann. På den andre siden så kan det jo hende det er en fordel å få senket kroppstemperaturen litt også for da er det kanskje mindre sjanse for at de innpåslitne krypene ikke biter oss. Jeg har bitt overalt, og de jeg har på fingrene er utrolig irriterende. I tillegg fant vi et nytt skrekkdyr i leiligheten vår idag; en blanding mellom edderkopp og veps. Heldigvis har Linda tatt på seg oppgaven som skadedyrutrydder, men jeg skal ikke ha det på meg at jeg lar de andre ta all den skitne jobben alene. Jeg stod nemlig bak og bidro med gode forslag til avlivingsmetoder a'la hummus og kleenex.

Møt Lillian på 3190 gram :)

Idag var jeg så heldig at jeg fikk ta imot en flott liten jente og det er artig når man føler man får god kontakt med foreldrene. Ja, for denne gangen var til og med pappa'n med på fødselen! :)
Det var nokså folksomt inne på fødestua med meg, tre jordmorstudenter fra Palestina og en lærer fra jordmorutdanningen i Ramallah i tillegg til mor, far og mormor. For å si det sånn så føler jeg meg ikke helt komfortabel med å måtte forklare for studentene hva jeg gjør og hvorfor jeg gjør det, og hvordan jeg tolker ctg'n, men det var jo greit også. Jeg fikk faktisk bestemme stillingsendringer og forløsningsstilling noe som er en liten lykkerus i seg selv...
Fødselen var helt fantastisk flott og alt gikk knirkefritt, og da er det nesten så man får en liten tåre i øyekroken. Mor og mormor sa at jenta skulle hete Lillian, men de måtte høre med den eldre søsteren først. Etter en telefon fikk jeg høre at jeg har en navnesøster på 3190 gram i Ramallah :)


En splitter ny Lillian... Mormor sa at hun håpet at jenta ble blond og blåøyd som meg, men ettersom mor og far hadde svart hår og brune øyne så tviler jeg sterkt. Jeg syns hun var skjønn med de små svarte hårfjonene sine..

Ettersom jeg måtte bli hos mor for å følge opp etter fødselen så fikk jeg ikke fulgt jenta opp til hennes første bad, men etter at jeg var ferdig hos mor så løp jeg opp på barnestua og tok noen bilder av den lille frøkna. Jeg gikk ned til mor og far for å vise bildene av det lille vidunderet og da fikk pappa'n tårer i øynene før han løp sporenstreks ut av fødestua.

Ei lita stund etterpå kom pappa'n hesblesende tilbake, og da hadde han vært ute og kjøpt gave til meg.

Det er egentlig ganske morsomt å ta imot barn for da får man sveve på rosa skyer hjem fra jobb :)

En av jordmorstudentene med læreren i front.

Etter jobb kom læreren løpende og lurte på om jeg kunne bli med henne hjem på middag, og dermed ble jeg kjørt hjem til læreren for å spise fisk. Fisk er veldig dyrt i Palestina ettersom de ikke har kystlinje selv lenger, og hun fortalte at hun hadde ringt fiskehandleren og bestilt fisk i håp om at jeg skulle føle meg hjemme, for hun visste at nordmenn var en "fiskenasjon".

Det ble flere timer med te, frukt og samtaler om alt fra jordmoryrket til familieplanlegging og menns sexbehov(?). Om noen tror at arabiske damer er pripne og forknytte så kan jeg skrive under på at det er de hvertfall ikke. Om det er bare damer i et rom så er praten veldig løs og ledig! ;)

Jeg gleder meg til å komme hjem, men jeg må si at jeg kommer til å savne de varme og omtenksomme menneskene jeg møter her...

Igår var det Palestinernes nasjonaldag, men det er ikke mye til markering. Jeg hadde fridag og traff Dr. Ode på butikken, og det var han som sa at det var nasjonaldagen, men de så heller ingen grunn til å feire dagen for de er jo okkupert.
På ettermiddagen dro jeg sammen med Berit og Linda til Jerusalem for boklanseringen til Odd Karsten Tveit på American Colony. Ved sjekkpunktet møtte vi "Freedom riders" i den grønne bussen. Det går busser for settlere inn til Jerusalem og noen palestinere hadde forsøkt å sette seg på bussen for å komme seg inn i Jerusalem. Som dere ser så kom de ikke langt. De ble stoppet ved sjekkpunktet og de stod utenfor med bannere for å demonstrere med media tilstede (Takk og pris!). Jeg tror nemlig ikke de israelske soldatene syns det var så stas...
Og midt oppi all ståheien så kaster både Linda og Berit fra seg pass og bilnøkler og haster mot bussen for å ta bilder. Jeg satt litt tvikroka bak i bilen og ventet på at rømlingene skulle komme tilbake. Jeg har ikke spesielt lyst til å bli stående fast i et sjekkpunkt uten bil og uten pass.. :p
Nå tviler jeg på at soldatene hadde skutt noen med all media til stede, men jeg føler heller ikke for å pirke borti soldatene med pinne.

Da rømlingene hadde returnert til bilen så ble vi fort husjet gjennom sjekkpunktet av en ung israelsk frøken som myndig prøvde å si at vi ikke kunne stoppe opp alle trafikken. Soldatene vi møter er ofte veldig unge mennesker og jeg får litt vondt av de også. Jeg tror ikke alle israelitter er slemme mennesker og jeg tror ikke alle er der etter eget ønske. Israel har en stor hær, og alle 18 åringer må i hæren, gutter som jenter. Den eneste grunnen til at jenter kan slippe unna tjeneste er om de gifter seg før fylte 18. Og gutter slipper å delta i krig om de er eneste barn i familien, men uansett alder så syns jeg ikke det er behagelig å bli pekt på med gevær, og dette er hverdagen for palestinerne...
I Jerusalem dro vi til American Colony for å spise middag og høre på at Odd Karsten Tveit snakket om boka si "Anna's House". På bildet er Odd Karsten sammen med meg og Berit. Berit er prosjektkoordinator for jordmorprosjektet i Ramallah og hun er snart "Fru Tveit". Odd Karsten og Berit skal nemlig gifte seg i desember.. :) Begge to er koselige og engasjerte mennesker og det ble en interessant og spennende kveld...
Og etterpå ramlet jeg og Linda oss gjennom gatene i Jerusalem på jakt etter buss til Ramallah. Vi føler oss snart lommekjente... :)

Idag har vi vært ute på klinikkene igjen og etter at alle konsultasjonene var over så dro vi innom en av de gamle jordmødrene i Ni'ilin, en "Deia". En 83 år gammel sprek dame som fremdeles tar imot barn om byen plutselig skulle bli stengt av Israelske soldater. Deia'en bodde i et gammelt hus i gamlebyen av Ni'ilin, og den ene jordmora vi dro sammen med mente at huset hadde stått helt siden romertiden. Inne i huset så det er mer ut som en toetasjes grotte. Den nedre etasjen var ment for dyr og øvre etasje for menneskene. Det var så lavt under taket at jeg knapt kunne stå oppreist, og Taowila (Linda - den lange) måtte bøye nakken.

Jeg føler jeg er med i en episode av "Der ingen skulle tru at noen kunne bu" når jeg møter folk ute i landsbyene, og jeg føler nesten at vi bor i et palass hjemme i Norge selv om det kun er et en- og- en- halv- etasjes hus...

Work shop med jordmødrene i prosjektet

Idag har vi hatt work shop sammen med de palestinske jordmødrene som var i Norge og det var en veldig interessant og givende dag. Det er interessant å få høre deres opplevelse og oppfatninger av vår praksis i Norge. Å jobbe som jordmor i Palestina er nemlig ikke det samme som å jobbe som jordmor i Norge. Det er ting med Palestina som jeg syns kunne vært lurt å innføre i Norge, og så er det ting som gjør jordmorjobben i Palestina langt mer tungvint. Å leve i et okkupert land gjør at ting vi tar som en selvfølge ikke alltid er mulig å oppnå.
En vittig ting med work shop'en var at det ble vist en film om vannfødsler. Her er det luksus bare å ha vann i kranene og bare tanken på at det skulle gå an å gjennomføre en vannfødsel her nå er helt tullerusk.
Etter dagen var ferdig så dro vi alle til en bedre restaurant for å spise lunsj/middag. Jeg måtte ta bilde av skiltet utenfor inngangen for det er ikke et dagligdags syn i Norge. Verste av alt er at man allerede begynner å bli vant til å passere soldater og politi med våpen...

Jordmødrene med Berit Mortensen i midten til venstre. Hun startet opp prosjektet og er en varm og sprudlende dame med stort engasjement. Vi så også filmen hennes "Nytt liv i skuddlinjen" idag. Jeg så den dokumentaren på NRK Fokus tidligere før jeg dro til Palestina, men det er en rar opplevelse å se dokumentaren mens man er her selv og kjenner igjen både folkene og gatene...
Jeg anbefaler alle å se dokumentaren. Du kan se den på: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/440905/

Hebron i tre dager...

Denne uka har vi vært borte hver eneste dag og jeg kjenner jeg begynner å bli sliten. Jeg er kjent for å være litt smånevrotisk både med tanke på bakterier, småkryp, store høyder og renhold, men jeg må si at jeg har fått flyttet flere grenser enn det jeg trodde var mulig i løpet av oppholdet i Palestina. Nå har jeg nesten en litt sånn overmenneskelig følelse; når jeg har overlevd alt det verste jeg kan tenke meg i løpet av ei uke så overlever jeg alt...
Bildet over er tatt i Hebron første kvelden vi kom dit. Det er tatt fra taket av huset hvor vi bodde og sammen med Linda står Salam (Salam betyr Fred - hun ble født samme år som Osloavtalen).
Salam er en søt jente som drømmer om å komme seg ut av Palestina. Det er ikke enkle forhold i Hebron. Her mangler de det meste, og Hebron er et av de mest konservative stedene man kan bo på i Palestina. Her er det virkelig ikke mulig å vise albuene sine. Vi får veldig mye oppmerksomhet bare ved at vi ikke bruker Hijab.

En bitteliten del av familien vi var hos. Jeg fikk litt følelse av å være en sirkusattraksjon når vi var ute i landsbyen. Vi ble tatt med rundt overalt og der satt vi på hver vår stol mens vi ble omringet av familie, venner av familie og slektninger av venner av familie etc. Vi har fått spørsmål om alt mellom himmel og jord i forhold til Norge og om hvordan vi ser på Palestina. Det er ikke enkelt å skulle sammenligne Palestina med Norge uten å trampe noen på tærne for det er ikke mulig å sammenligne levevilkårene. Jeg syns det er interessant å se hvordan folk lever i et okkupert område, men jeg syns ikke det var like morsomt å måtte bo der selv...

Inne i stua hos familien. Her er gamlemor selv sammen med tre mannlige slektninger. For å være ærlig så aner jeg ikke hvordan de er i slekt. Familietreet her er ikke til å bli klok på for mannen til gamlemor har to koner og det har også en del av sønnene hennes. Det er store familier og det er sjelden å høre om familier hvor det er bare 3 barn.

Salam på vei til olivenlunden. Vi bestemte oss for å gå til olivenlunden for å plukke oliven på fredag i stedet for å bruke esel. (Jeg unner ikke eselet å knekke ryggen for å slepe meg mange kilometer gjennom steinur.)

Gåturen tok ca. 1 time (selvfølgelig tekkelig kledd med tung sekk på ryggen) og det var steikende sol så jeg holdt på å koke over, men jeg var ganske fornøyd med at jeg ikke fikk beskjed om å passe meg for skorpioner og slanger før jeg var på vei tilbake igjen. Og vi fikk sett skilpadde på vei hjem...

Lille eselet...

Enda et familiemedlem kommer ridende til olivenlunden for å hjelpe til med plukkingen..

En av de mange geitene som var ute i olivenlunden. Vi måtte henge sekkene våre opp på trær for geitene er ikke kresne i matveien.

Lunsj...

Olivenplukking.

Linda prøver å pynte seg foran det lille speilet de hadde i huset. Det var masse husshuss (kryp) i huset som kravlet på oss og beit oss mens vi sov så Linda så ut som hun hadde fått byllepest i ansiktet. Jeg hadde heldigvis dekket ansiktet med hendene mens jeg sov så jeg har bare byller på armene...

Det ser egentlig ganske fancy ut med vaskemaskin og vask i hjørnet, men det var ikke i bruk. Det var nemlig ikke vann i huset så vannet måtte bæres inn i bøtter.

Det var tradisjonelt arabisk toalett i huset (hull i golvet) så jeg og Linda har med vilje drukket minimalt i heten for å unngå å måtte gå på do.

En ting er å sitte på besøk, en annen ting er å spise, drikke og legge seg i slike omgivelser. Linda er litt mer "hardfør" enn meg, men hun utviklet litt insomnia og spiseforstyrrelser hun også.

Men nå har jeg det svart på hvitt (Linda kan hvertfall dokumentere det): Jeg har sovet flere netter i ei seng med flere svære edderkopper hengende over senga. Og jeg kom fra det nesten uten mén...

Før vi skulle reise hjem var vi på besøk i gamlebyen i Hebron hvor settlerne bor inne i byen. Her var det satt opp gitter i "taket" på gatene for settlerne brukte å kaste både murstein, flasker og brannbomber ned på folket som gikk i gatene. Jeg må vel si at jeg har følt meg mer komfortabel på shoppingtur enn jeg gjorde mens jeg gikk gjennom de gatene.

(settlere = jøder fra Russland, Etiopia og Marokko)

Da vi skulle reise hjem til Ramallah så fortalte taxisjåføren at sjekkpunktet var stengt på grunn av at en mann hadde kjørt igjennom uten å stoppe, og han hadde blitt skudd i fillebiter. Jeg fikk nesten panikk med tanke på at vi ikke skulle komme oss ut av Hebron, men vi fikk heldigvis kjørt ut en annen vei.

Utrolig, men sant; jeg overlevde uten å gå inn i en katatonisk tilstand...

I kjent stil...

Bilde av meg i kjent posisjon... Vi får servert mat og drikke overalt, og jeg syns det blir litt i meste laget noen ganger. Jeg har klart å lære meg nok arabisk til at jeg kan be dem stoppe for de tar ikke alltid et nei for et nei...
Jeg må si jeg savner maten til Wiggo...

Og jeg savner Wiggo... Og Hedda, Christine, Maria og Kristoffer... Og hundene mine... Og vaskebøtta mi... Og senga mi...