Det er så rart at vi ikke skal se slike skilt igjen. Nå har vi pakket koffertene våre og sitter på favorittcafeen vår, Pesto, for å fordrive litt tid før vi skal ta taxi inn til Tel Aviv. Flyet til Amsterdam går ikke før klokken 6 i morgen tidlig, men det tar tid å komme seg gjennom alle sjekkpunktene og "bestå eksamen" på flyplassen, så etter midnatt skal vi begynne reisen hjemover.Vi har opplevd utrolig mye i løpet av tiden vi har vært her og vi har møtt mange interessante mennesker. Man får nesten følelsen av å ha hatt en "live" eventyrstund i gjennom hele oktober og november, og nå er det nesten litt trist at boka blir klappet igjen og vi må dra hjem igjen. Jeg har savnet familien min masse og har hatt nedtelling den siste tiden, men i går da vi måtte si adjø til Samar og Berit, og resten av jordmødrene på PRCS, så kjente jeg at jeg fikk en liten klump i halsen. Det er trist å tenke på at man ikke skal møte disse fantastiske menneskene igjen.
I går var vi på avskjedsmiddag hos Samar med familie og det var så mange historier at kvelden fløy alt for fort unna. Mannen til Samar, Osama, jobber som fysioterapeut og han var faktisk fysioterapeuten til Yasser Arafat. Faren Osama var aktiv politisk og satt fengslet store deler av oppveksten til Osama, og Osama kunne fortelle at han var venn med mange innflytelsesrike mennesker i den arabiske verdenen, blant annet Saddam Hussein. Osama fortalte at han selv ikke var knyttet til noe politisk parti ettersom han fikk nok av farens kamp selv om de ikke manglet noe gjennom oppveksten. Han fortalte om samfunnet rundt familien som stilte opp økonomisk, og med hjelp og støtte. Og han fortalte om hvordan det var å vokse opp i Gaza og om familien som fremdeles bodde der. Tiden flyr fort når man får fortalt den ene historien etter den andre, den ene mer spennende enn den andre...
Dette er siste kvelden jeg har denne utsikten. Jeg og Linda har lagt igjen utrolig mye penger i den lokale cafeen, Pesto. Vi hadde planer om å utvide horisonten ved å besøke flere av de mange restaurantene i Ramallah, men det har stort sett blitt til at vi har holdt oss til Pesto. Her vet til og med servitørene hva vi skal bestille... :pJeg har blitt ganske godt kjent med Linda (selv om jeg kjente henne fra før vi reiste også da), men det blir likevel rart å komme hjem og ikke fnise i kor over den tynne veggen mellom doene våre. Jeg har nok blitt fri mange av fobiene mine ettersom man blir kastet ut i helt absurde situasjoner uten annet valg enn å godta omstendighetene, men to av fobiene mine lever i høyeste grad fremdeles; redselen for kryp, og for å bli tvangsforet med hummus og kikerter. Det må nok sterkere lut til for å bli fri dem...
Akkurat nå håper jeg at vi kommer oss lett gjennom sjekkpunktene og vaktene på flyplassen uten at de roter gjennom hele bagasjen og tar oss inn til lange avhør. (Og jeg har et visst håp om at Linda klarer å styre sin store lyst til å bære Palestinaskjerf gjennom kontrollene...)
For å være på den sikre siden har jeg kastet skittentøyet mitt (ingen skal få lov til å fingre borti de skitne trusene og sokkene mine), men Linda har store planer om å legge de sureste sokkene øverst i kofferten sin...
Og jeg håper vi får sitte på første klasse på vei til Amsterdam igjen. Det er litt mer behagelig å fly når man ligger i myke lenestoler og får servert champagne av overivrige flyvertinner. Det blir en lang tur før vi kommer oss hjem for vi skal dra herfra på tidlignatta for deretter å ta flyet til Amsterdam klokka seks i morgen tidlig. I Amsterdam har vi fire timer å slå ihjel før flyet går videre til Værnes, og når jeg kommer meg hjem så skal vi ha bursdagsselskap for Heddamor... Jeg håper å få sove litt på flyet til Amsterdam ellers blir det kanskje vanskelig å være selskapsdame i morgen ettermiddag...
Det er rart å tenke på at det straks er advent hjemme. Man lever i en egen boble her nede og man får ikke særlig mye julefølelse når man kan tusle ut døra om morgenen uten å ta på seg tykke vinterklær, men den lokale kiosken vår har faktisk begynt å sette frem sjokoladenisser i hyllene...
Akkurat nå sitter jeg og lurer på om vi bør ta farvel med servitørene på Pesto og til den smilende mannen på kiosken. Om vi plutselig ikke kommer i morgen så kan det hende at de tror vi har vært utro med andre matleverandører... :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar