Aldri så galt at det ikke er godt for noe...

Nå går det snart mot slutten for oppholdet vårt i Palestina. Nå har jeg ei vakt igjen på klinikken og en vakt igjen på føden. Nå har jeg tatt imot 9 gutter og 2 jenter i Ramallah.
Det er en del fødende damer her, men en del damer har private leger som kommer og forløser barna, og i tillegg er det en del jordmorstudenter fra Ramallah som også kjemper om å få sine fødsler.
Det har vært interessant å se en annen fødepraksis enn den vi har i Norge. I Norge har vi forskjeller i prosedyrer fra sykehus til sykehus, men forskjellene der blir mikroskopiske når man sammenligner med Palestina. Den største (og verste) forskjellen er hygienen her, eller mangel på hygiene vil jeg nesten si. Jeg skulle gitt mye for å ha tilgang på nytt arbeidsantrekk når man blir møkkete og jeg hadde ønsket spritdispensere velkommen også.
Hjemme er det veldig strenge regler for opphold på operasjonsstuene og den eneste gangen det er tillatt å gå inn på ei operasjonsstue uten å skrubbe seg ned er om det er katastrofesnitt, men her går man i sine egne klær og sko (som man tar med seg hjem og vasker ved behov. Og det er forskjell på når folk mener det er behov for vask av klær...)

Gutt nummer 9...
Jeg syns jeg har hatt fine fødsler i Ramallah. Om man gir damene litt omsorg og følger dem gjennom hele fødselen så er det ikke måte på hvor mye de elsker deg etterpå. Jeg skulle ønske at flere jordmødre hadde tatt seg tid til å være sammen med damene gjennom åpningstiden og ikke bare når pressriene starter. Nå er det jo forskjell på jordmødre her også. Noen er veldig sympatiske og prøver å oppmuntre damene og gi dem omsorg underveis, mens noen jordmødre er strenge, kjefter og prøver å kommandere babyen ut. Jeg er nesten usikker på om jeg skal hjelpe mor eller om det er best å hente en eksorsist til jordmora først...
Selv om man kan gjøre mye nyttig bare ved å være tilstede og bruke engelsk/haltende arabiske småfraser/kroppsspråk så merker jeg at det er vanskelig å ikke kunne språket. Det er langt enklere å hjelpe folk når man kan snakke sitt eget morsmål. Og i tillegg kan jeg jo ikke lese et kvidder arabisk. Jo, forresten jeg kan skrive mitt eget navn på arabisk, men that's it! Det gjør det vanskelig når man skal lese journaler og man er prisgitt at andre jordmødre kan fortelle deg viktig informasjon.
I går hadde jeg en dame i fødsel hvor ungen satt godt fast. Akkurat i det at jeg fikk lirket ungen ut så merket jeg at hun revnet, og det til gangs. Det var min første fjerdegrads rift (og forhåpentligvis den siste - en schalla). Akkurat som i Norge så er det litt pinlig å få en stor rift, men jeg er ikke sikker på om man kunne forhindret det selv om jordmora som leste journalen hadde sagt at hun hadde hatt store rifter ved alle foregående fødsler. Mor hadde veldig kort perineum og vevet var veldig "porøst".
..... men aldri så galt at det ikke er godt for noe (?!) Da jeg oppdaget at både sphincteren og slimhinnen hadde revnet så måtte jeg tilkalle legen, og overlegen, Dr. Ode kom inn og sa at dette måtte han sy på operasjonsstua. Han syns at jeg burde lære meg å sy fjerdegrads rifter så da var det bare å ta på seg munnbind, operasjonslue og sterile hansker. Så nå har jeg fått en grundig opplæring i hvordan jeg skal sy fjerdegrads rifter...
Jeg syns så synd på den nybakte mammaen etter denne behandlingen. Ettersom det ikke er mulig å få senger gjennom dørene ut fra føden så måtte hun nemlig plasseres i en rullestol og kjøres inn på operasjonsstua. Deretter fikk hun en spinalbedøvelse av en mann som lignet mer på en slakter enn en anestesilege, og etterpå måtte hun trilles over til føden igjen. Her er det ikke snakk om enerom, og taushetsplikt er et ukjent begrep, men den nybakte mammaen strålte som en sol og var veldig fornøyd bare ved at jeg hadde fulgt henne hele veien. Og selv om man har fått hele underlivet revet opp og sydd sammen så er det ikke noe kjære mor, så idag måtte hun reise hjem igjen. Her er det ikke snakk om å ha et avslappende barselsopphold...
Ettersom jeg var på dagvakt idag så fikk jeg sagt farvel og jeg ble overøst av klemmer og nusser, men jeg hadde nesten mest lyst til å si unnskyld. Det er ikke alltid man føler man fortjener rosen...


Bilde av jente nummer 2.
Etter å ha hatt en fjerdegradsrift på en femtegangsfødende så var det veldig greit å kunne følge en førstegangsfødende gjennom hele fødselen og i tillegg forløse uten en eneste rift og uten å måtte legge en episiotomi.
Å jobbe som jordmor i Ramallah er et eneste stort ego-boost. Etter fødselen så kom faren til ungen løpende etter meg med sjokoladeeska mens han proklamerte "I respect you soo much!" og svigermor sa at jeg var velkommen hjem til dem... Det blir nesten litt mye for en A4 trønder...


Bilde fra "hjemreisetaxien"... Jeg syns egentlig det er litt godt å gå hjem fra jobb ettersom det kun tar 30 minutter, men her er det ikke noen bønn. Alle jordmødre skal kjøres hjem i sykebilen av Achmed etter seinvakt, men det går faktisk raskere å komme seg hjem om man går enn om man tar sykebilen. Underholdende kjøretur er det hvertfall....

Idag har det vært en rolig vakt og da gjør man alt mulig rart bare for å få tiden til å gå. En av fødslene var forbeholdt jordmorstudentene fra Ramallah og en fødsel ble tatt av en privat lege. Jeg har kun satt på en CTG idag og fått hennatatovering av den ene gynekologen på føden...

Godt det ikke kom noe akutt inn på føden for her satt jordmødrene med hendene "til tørk"...

Et vakkert bilde av en rødøyd Lillian... Egentlig så ser jeg litt nytte i å ha hijab. Man kan nemlig skjule underhaka med en stram hijab... ;)

Nidaa til venstre og en av gynekologene til høyre. Nidaa er nyforlovet (etter å ha blitt kjent med typen for noen uker siden) og hun skal gifte seg om noen få måneder. Ettersom mannen bor i en annen by så må hun slutte som jordmor og flytte sammen med ham når hun gifter seg. Jeg hadde nok passet svært dårlig som Palestinsk kone...

Bare tre dager igjen så skal jeg sette meg på flyet hjem :):):)