Masse skrik og masse tull...

Vi har vært skrekkelig dårlig til å trene Olivia, både til å stå på bord, til å se på bittet og til å gå i bånd. Hun blir mildt sagt "forbandet" om vi setter på henne showline.
Nobody puts baby in the corner; fritt oversatt - Ingen bestemmer hvor Olivia skal gå...
Meeen nå har vi altså fått overtalt henne til å vandre litt rundt i bånd, så lenge det skjer på en plass med mange spennende lukter og hvor hun kan bli belønnet rikelig med godbiter. Hun er en knallhard dame å forhandle med, men vi satser på at hun senker kravene sine etterhvert som hun blir eldre (Ellers setter jeg henne på finn.no om noen måneder under overskriften "Fillebikkje til salgs".)

Olivia vil gjerne bli med tispene når de skal ut på tur, og idag hylte og gråt hun sine modige tårer da Bea, Emma, Punsel og Jenny fikk på seg turbånd mens hun selv ble avspist med et usselt griseøre. Det er mer enn nok jobb å ha med seg Bea ut på tur egentlig.
Nå er det jo ikke noen hemmelighet at vi bor midt på bondelandet og vi har hatt store kuflokker som naboer i alle år, men av en eller annen grunn så kommer det alltid som en stor overraskelse på Bea. Ikke bare blir hun overrasket over at det går store, skumle kyr ute på åkeren, men hun blir deretter skrekkslagen når det går opp for henne at kyrne kommer diltende mot oss når vi går forbi jordet. Jeg må vel si at jeg ikke syns det er festlig å ha med meg en hylende pom på tur for det er ikke bare kyr Bea syns er forferdelig skumle...
Bea syns egentlig alt er skummelt. Hun misliker de gamle gårdshundene som tusler oss i møte når vi går gjennom gårdstun for å komme oss hjem, og Bea er heller ikke spesielt glad i den gamle damen som alltid går stavgang i samme løype som oss (Jeg kan egentlig være enig med Bea der. Det er noe forskrekkelig galt med skistaver på barmark...)
Det er litt slitsomt å ha en hund som syns alt er skummelt. Bea er verdens snilleste familiehund, men litt av en håndfull å hanskes med når hun kommer ut av komfortsonen sin (og det er egentlig ganske ofte).
Bea ble tyvparret en gang i "ungdommen" noe som resulterte i to avkom. Heldigvis har avkommet hennes veldig godt gemytt, men jeg tør ikke satse på at man er heldig to ganger og Bea er derfor pensjonert fra alt som heter avl og utstilling...
Det tar så utrolig mye tid og energi å hanskes med hunder som ikke er helt stødig mentalt. Jeg syns flere burde tenke seg om en og to ganger før de velger å bruke svake dyr i avl. Gemytt er utrolig viktig! Helse og gemytt først, deretter rasetypiske trekk... Og sist av alt; farge. For mange førstegangskjøpere så er farge det viktigste...


Idag fikk jeg et flott bilde av Marco (Mockingbird av Machiggian). Marco het "Marve" frem til han reise til sine nye eiere; familien Gran på Frosta.
Jeg syns Marco ser veldig lovende ut , og det blir moro å se mer av ham etterhvert som han vokser seg til...
Marco er etter Jenny & Teodor, og begge to har et helt supert gemytt. Marco hadde en veldig koselig personlighet og det ble rart da han flyttet hjemmefra. Han var den valpen som alltid stod i første rekke om det var leking. Han var også første valpen i rekken da det var rømningsforsøk fra valpebingen. Merete og Morten har nok fått seg en energibunt uten like... :)