Det er så uendelig trist...

Dette er de siste bildene jeg tok av Askedask. De ble tatt ei uke før han sovnet inn, og nå er vi bare veldig, veldig triste. Det er så vondt når man mister hunder man har hatt i mange år. Selv om man vet at man ikke kan beholde hundene sine evig så kommer det aldri et bra tidspunkt for å miste dem...

 

Vi er nesten aldri borte. En av oss er alltid hjemme, men nå hadde vi planlagt en ukes ferie og vi hadde en kjent hundepasser som var hjemme hos oss. Av alle dager i året så skulle Ask sovne inn mens jeg var borte på ferie. Jeg rakk ikke engang å ta farvel...

Ask var frisk og opplagt da vi reiste på torsdag i forrige uke. På søndag ringte hundepasser og sa at han ikke ville spise, men det er jo ikke noen krise om hundene hopper over et måltid innimellom. På søndagkvelden ble han slapp, og på mandag morgen våknet jeg av ei melding om at Ask hadde sovnet inn seint søndagskveld mens han lå i sofaen og slappet av...

Trøsten min er at det gikk fort. Han slapp å lide og han fikk sovne inn hjemme. Jeg er så glad for at jeg ikke hadde hundene på kennel. Hundepasseren gjorde alt det hun kunne ha gjort, men det gikk fort og hun rakk ikke å ringe veterinær før Ask var borte.

 

Ask likte aldri at jeg tok bilder av ham. Jeg fikk aldri nærbilde av ansiktet hans for han kikket alltid ned når kameraet kom frem :)

Snille, fine kosebamsen min. Jeg savner ham sånn. Det var så rart å komme hjem idag og ikke se en liten svart bamse som danset rundt føttene mine, overlykkelig over at mamma kom hjem.

Noen hunder får man mer forhold til enn andre, og Ask var spesiell. Han elsket å være i hendene mine, og han smilte og danset rundt på sitt særegne askedask-vis om jeg spurte om han var godgutten til mamma.

 

 

Askedask var så fin på alle vis. Han var en flott pom utseendemessing. Han var smart, og han var snill med både mennesker og dyr. Ask hadde sine spesielle særegenheter. Han var blandt annet selvutnevnt dørbanker. Han banket på ytterdøra når hundene var ute og luftet seg, og de ville inn. Han tok fart og dunket bort i døra med siden sin. Hvem skal gi beskjed når de skal inn og ut nå?
Han var dessuten den som ga beskjed når det var tomt for vann i vannskålene. Ask dyttet vannskålene til vi fylte dem opp. Han kom også og ga beskjed når det var på tide med mat...

Sjarmtrollet mitt... Han var bestevennen til Bea og lekekompisen til Sara...

Verdens fineste Askedask... Han hadde både HD og PL, men han ble operert for PL for et halvt år siden og da kunne de ikke finne noe galt (bortsett fra det han ble operert for da :p ). Hjertet var sterkt og ingenting tilsa at han skulle sovne inn i en alder av 7 år.
7 år er jo ingenting i pom-alder...

Jeg skjønner at det kan være vanskelig for noen å skjønne at man kan bli så lei seg når man mister en hund. For meg var ikke Ask bare en hund. Han var et familiemedlem og han var lille gutten min. Jeg har klump i halsen og klump i magen. Og det ergrer meg at jeg dro på ferie. Jeg skulle mye heller ha vært sammen med ham i de siste timene hans. Jeg skulle gitt ham en siste kos og holdt ham i hendene mine på slutten av livet hans, men sånn ble det ikke. Jeg kommer alltid til å savne ham...
Alle hunder har ulik personlighet og ingen kan ta plassen til Ask.

Hvil i fred Askedask. Du var, og vil alltid være, mamma sin godgutt...