Parring

 

I helgen har vi kjørt Lykke til parring i Sverige og vi fikk tidenes velkomst på Scandic Hotell. Vanligvis er det ganske upopulært når man kommer på hotel med kjæledyr, men da vi kom på Scandic med Askedask fikk vi utlevert en goodybag til Askedask med teppe og godbiter oppi. Jeg har aldri opplevd makan til velkomst så jeg ble meget imponert. Askedask syns slett ikke det var ille å være med på svensktur. Han levde herrens glade dager hvor han vekslet mellom soving, kosing, og spising. Det blir ikke helt de lange lufteturene på Ask enda ettersom han går bandasjert fra lysken og ned, men nå begynner han hvertfall såvidt å røre på foten. Til uka skal jeg ta stingene hans og det blir jo spennende. Håper Askedask er like veloppdragen som pasientene jeg bruker fjerne agraffer på. Jeg ser for meg at det ikke nødvendigvis kommer til å gå smertefritt for seg nemlig...

Jeg har vært og kjent på flere hanner og jeg har nå bestemt meg for hanne til Lykke. Nå håper jeg bare på parring. Det er ikke enkelt å vite hvor hun er i løpet for hun blør ikke. Jeg er vant til tisper som blør som en stukket gris, men neida, Lykke hovnet bare opp og fikk mer utflod. Jeg måtte til veterinæren for å sjekke hvor hun var i løpet før jeg reiste i helgen, men veterinæren mente hun ikke var ferdig med løpet så da var det bare å reise 80 mil, og deretter reise 80 mil tilbake igjen... snork...
På vei fra Uppsala fikk vi med oss en finsk tispe som skulle til Stockholm og på vei tilbake fikk vi med oss hunden til Janne Holmli som har vært på parring i Sverige. Vi har kjørt noen hundemil i helgen, men nå håper vi at Lykke bestemmer seg for å stå snart så vi kan få henne hjem med skyss.

Det er rart her hjemme etter at både Pia og Punsel forsvant. Jeg savner Pia og den glade trippingen hennes, og jeg syns det er trist å tenke på at vi måtte ta Punsel, men på et vis er det litt godt å slippe å ta hensyn til Punsel og hennes nykker også. En ting er sikkert, det er mye roligere i huset...